Audiovisuelt.no Audiovisuelt

Brad Bird sanket inn Oscar for beste animasjonsfilm med ”De utrolige”. Mannen som har jobbet både for Disney og ”The Simpsons” har naturlig nok en høy stjerne hos Pixar. Det knytter seg derfor store forventinger til ”Rottatouille”, Birds seneste prosjekt.

Remy ankommer Paris med både tårer i øynene og vann i munn.

Rar rotte

På en bondegård plassert i et idyllisk fransk landskap lever rotta Remy sammen med et mylder av andre rotter i en rottekoloni. Mens de andre rottene rotter seg sammen på søpledynga, bryter Remy seg til stadighet inn i huset på gården for å få en smak av den kulinariske verden. På TV oppdager han den legendariske sjefskokken Auguste Gusteau som før sin død eide den mest respekterte restauranten i Paris. ”Alle kan lage mat”, forteller Gusteau og gir dermed Remy et håp om å en gang få drive med det han liker aller mest – nemlig matlaging.

En dag blir Remy oppdaget og han og resten av kolonien blir nødt til å flykte fra gårdseieren - en hagleskytende gammel kone. Remy adskilles fra familien og skylles ned i kloakken. Sentimentaliteten presser på, men heldigvis skiftes det snart over til Remys entusiasme over å befinne seg midt i smørøyet på verdens mathovedstad, Paris. Remy bestemmer seg for å besøke Gusteaus restaurant. Der blir han etter hvert nødt til å hjelpe ryddegutten Linguini ut av en vrien knipe, samt gjenopprette restaurantens rykte.

Tradisjonell bondekost

Det var noe nytt og annerledes med ”De utrolige”. Historien om den pensjonerte superheltfamilien som blir tvunget ut på nye eventyr ga stort armslag for mange sprø påfunn. ”Rottatouille” derimot, er ikke en film som briljerer med høy risikofaktor – tvert imot. Foruten et virkelig originalt konsept er filmen ikke annet enn det tittelen tilsier: nemlig tradisjonell bondekost. Alle over 10 år vet hvordan dette smaker, og vi serveres ingen overraskelser.

Allikevel skal filmen ha heder for å skildre et miljø vi har sett lite av i animasjonsfilmer. Den parisiske essensen skytes direkte inn i øyeeplet og gir en deilig fransk rus som varer i drøye to timer. Gatelysene, de skumringstykke bakgatene og lukten av fransk gourmetmat som - med hånda på hjertet - fylte kinosalen gjør filmen verdt å se.

Størrelsen har ikke noe å si.

Sære matelskere

I denne franske gourmetverdenen finner vi også mange pussige bifigurer. Den halvmeterhøye sjefskokken Skinner med elsk for frossenmat og den syltynne matkritikeren Anton Ego (mesterlig formet som en gribb) er bare noen av de vi møter. Hovedpersonene, med unntak av Remy, er ikke like interessante. Ryddegutten Linguini fremstår i overkant klønete og hjelpeløs, og det er vanskelig å få sympati for ham.

Men her er vi også oppe i en interessekonflikt. Linguini er nemlig også filmens aksepunkt når det kommer til slapstick. Mesteparten av filmens komiske partier går i omløp rundt Remy og Linguinis forsøk på å lage mat. Rotta med talentet og Linguini med den menneskelige motorikken – eller nettopp ikke. Kanskje hadde det vært en ide å legge mer komikk på filmens bikarakterer?

Se trailer her.

Konklusjon

”Rottatouille” er en gjenkjennelig Pixar-film med et originalt premiss. Historien derimot, er forutsigbar. Heldigvis reddes filmen av kvalitets-slapstick og rikelig med fransk atmosfære. Alene er ”Rottatouille” ikke en dårlig animasjonsfilm, men forventingene som blant annet ”De utrolige” har vært med å skape rundt Pixar fører unektelig til en liten skuffelse. Verken humoren eller dramaet er så raffinert som de deilige rettene som blir servert i filmen.