På 1800-tallet i den engelske landsbyen Wall eksisterer det en portal til en parallell, magisk verden. Etter en serie med hendelser i både fortid og nåtid havner etter hvert den usikre, men godhjertede helten Tristan Thorne over på den andre siden, og et forrykende eventyr med morderiske prinser, eldgamle hekser og flyvende pirater er i gang!

Stardust er en forfriskende og morsom eventyrfilm som kan bli sett på som en moderne utgave av Askeladden. Den litt hjelpesløse Tristan drar på et eventyr for å fange en stjerne til sin utkårede, men på veien finner han både innvendig styrke og ekte kjærlighet. Det høres kanskje kvalmende klisjéaktig ut, men Stardust har så mye glimt i øyet og er såpass rik på unike påfunn at man glemmer den banale grunnhistorien temmelig raskt. I tillegg får vi gleden av å være i selskapet til store stjerner som Robert De Niro, Michelle Pfeiffer, Mark Strong og Claire Danes, noe som forsterker magien ved det hele.

Humoristisk lekkerbisken

For det første ser det magiske landet Stormhold utrolig lekkert ut. Alt fra det kongelige slottet til heksenes hovedkvarter er godteri for øynene, samtidig som det ikke føles som en tech-demo. Kameraet sveiper til tider over enorme landområder og går deretter på en sømløs måte tett inn på handlingen, og dette blir heldigvis ikke overbrukt. Dette visuelle uttrykket passer den magiske verdenen godt, og virkemidlene går som sagt tett sammen med handlingen fremfor å overkjøre den.

For det andre består Stardust av en god del overraskende humor. Scenen som introduserer det særdeles dekadente hoffet med kongen og prinsene er uslåelig, og det samme gjelder sjefsheksa Lamias makeover og portalvokterens plutselige adferdsendring. Som de visuelle virkemidlene går disse øyeblikkene glatt sammen med den øvrige fortellingen uten å føles malplasserte eller påtvungne.

Klassisk eventyr

Stardust er en jovial film med lett behandling av selv de mest bestialske drap. Dette kunne raskt ha blitt et usmakelig element, men den lettsindige tonen og den generelle sjarmen ved skuespillet og situasjonene gjør det hele merkelig harmløst. Og morsomt. De syv prinsene med blått blod (!) er en stadig tilbakevendende comic relief som fungerer utmerket til sin funksjon. Jeg kunne holdt på lenge med å nevne alle de finurlighetene som er med i filmen (Robert De Niros karakter kaptein Shakespeare har vel blitt nevnt overalt), men de fleste har vel fått med seg poenget.

Det er ikke mye originalt ved den grunnleggende historien i Stardust, og de som virkelig ikke tåler slike klassiske fortellinger kan muligens synes at det blir for mange klisjeer totalt sett. Skurkene Septimus og Lamia er så erketypiske onde og sleipe som man får fått det, men dette vitner om god og økonomisk bruk av klassiske trekk for å fremme en effektiv historiefortelling best mulig. Så med fare for klisjeer til tross, Stardust kommer unna med en lang rekke oppfinnsomme egenskaper i tillegg.

Konklusjon

Følg Audiovisuelt på Twitter

Stardust er en herlig og leken eventyrfilm som likevel er trygt plassert innenfor vanlig historiefortelling. Filmen fungerer ypperlig til underholdning og for å få seg en god latter, men ikke på en negativ måte. Stardust er en velsmurt gladfilm med godt håndverk på alle plan, og den prøver heller ikke å være noe annet. Et godt, gammeldags eventyr med friske vrier sier man ikke nei takk til, og Stardust er derfor en svært god film.