På Kulturo.no vil gjennom en serie med topplister fremheve utgivelser innen musikk og film vi mener fortjener oppmerksomhet og heder etter forskjellige kriterier. Du kan se våre tidligere topplister her.

Akk og ve, hva hadde filmens medium vært uten musikken til å bære følelser. Helt siden stumfilmens tid har filmskapere stolt på at komponister skal kunne understreker sorgen, gleden, mystikken og motet som utspiller seg på det store lerretet. Vi vier her oppmerksomhet til ti soundtrack fra både nye og gamle filmer som utmerker seg.

10. Lost Highway

David Lynchs fantastiske og stemningsfulle mareritt "Lost Highway" fra 1997 er akkompagnert av et lydspor som er like creepy og fascinerende som filmen selv. En imponerende gjeng med artister er samlet, blant andre David Bowie, Nine Inch Nails, Angelo Badalamenti, The Smashing Pumpkins, Marilyn Manson og Rammstein for å nevne noen. Vi blir også servert stykke på stykke med knallbra musikk, ja til og med enkelte karrierehøydepunkter, som for eksempel Eye av The Smashing Pumpkins.

Lynch har en forkjærlighet for å bruke amerikansk populærmusikk i mange av filmene sine, samtidig som han benytter seg av stemningsskapende originalmusikk. Angelo Badalamenti og Barry Adamson står for den mer "tradisjonelle" typen filmmusikk med bruk av strykere og horn som fremkaller både innvendige følelsestilstander og generelle gangstertemaer. Blandingen mellom populær- og filmmusikk er enestående og passer sammen nærmest perfekt. Tilføying av lyder fra filmen forsterker en mer helhetlig tematisk opplevelse, og sikrer at "Lost Highway" er blant de beste soundtrack som finnes.

9. Haisommer

Steven Spielbergs berømte skrekkfilm gjorde terskelen for å våge seg ut på dypt vann vesentlig høyere for de hordene av angrende kinogjengere som forlot salene sommeren 1975. Til tross for noe vanskelige produksjonsforhold, fikk Spielberg demonstrert nok av sine selvlærte filmtekniske ferdigheter med "Haisommer" til at gjennombruddet var et faktum. Men mye av filmens suksess skal også tilskrives den godeste John Williams, hvis suggererende og Oscarbelønnede filmmusikk var et svært viktig element i den samlede skremselsfaktoren. Det progressive lydsporet i filmen er et ekstremt effektivt og vellykket virkemiddel og bygger opp en enorm grad av forventning og spenning hos publikummeren.

Williams' komposisjon assosieres såpass sterkt med trussel og fare at i de mange scenene hvor selve haien ikke kan sees, for eksempel i filmens siste del, er avspilling av musikken mer enn tilstrekkelig for å skape angst hos publikum. Og det til tross for at beistets tilstedeværelse rent visuelt ikke antydes av mer enn noen tomme plasttønner som suser av gårde på overflaten. John Williams' filmmusikk til "Haisommer" er sannsynligvis et av de mest minneverdige grøsser-soundtrackene noensinne, og er dermed et selvsagt bidrag på listen.

8. American Beauty

Thomas Newman – som forøvrig er søskenbarnet til den kjente sangeren Randy Newman – hadde allerede en lang karriere som filmkomponist bak seg da han fikk jobben med å sette musikk til "American Beauty". Han hadde blant annet tre Oscarnominasjoner, inkludert en for "Frihetens Regn" på CV-en, men musikalsk hadde han enda ikke skapt noe virkelig særegent; noe som kunne trekkes frem i samme åndedrag som de virkelig store og originale filmkomponistene. Dette endret seg med "American Beauty".

For komposisjonen som kom med denne filmen var nyskapende og eksperimentell; ikke revolusjonerende, men nok til at den skilte seg ut. Samtidig var det god musikk fra ende til annen. Med blikkbokser som rangler og andre rare lyder er musikken ofte på grensen til bråk, men alltid på riktig side av linjen. Og når de kaotiske lydene er i ferd med å ta overhånd vender Newman hele tiden tilbake til et rolig piano-tema, som har en slags mediterende effekt på alle som lytter.

Sånn sett skal Newmans komposisjoner ha sin del av æren for at filmen ble en suksess, for hvor spennende hadde det egentlig vært å sett en plastpose fly i vinden om ikke det hadde vært for den trollbindende musikken?

7. Pulp Fiction

Det er i grunnen svært vanskelig å forestille seg Quentin Tarantinos trendsettende sjangerhyllest "Pulp Fiction" uten musikken, og det til tross for at det ikke ble komponert noe originalmusikk til filmen i det hele tatt. I stedet er låtene nøye valgt ut av Tarantino selv, slik han også i stor grad har gjort med sine andre filmer. Utvalget favner bredt, fra kjente, eldre låter som Dusty Springfields Son of a Preacher Man, til Urge Overkills versjon av Neil Diamond-låten Girl, You'll Be a Woman Soon. Urge Overkills bidrag på soundtracket, for øvrig en av Mia Wallace' (Uma Thurman) tilsynelatende favorittlåter i filmen, gjorde faktisk at dette ukjente alternativ-bandet ble lagt merke til på mainstream-markedet. Det var altså ikke bare John Travoltas karriere som fikk et lite spark i baken av denne filmen.

Hvor gode låtene i filmen så er, blir jo i stor grad et spørsmål om personlig smak, men det som er sikkert er at Tarantinos utvalg både er energisk og ikke minst en perfekt integrert del av det særegne popkulturelle uttrykket filmen tilstreber. Quentin har jo selv uttalt at musikk er en viktig inspirasjonskilde, og at han ofte hører gjennom deler av hans store musikksamling når han skal hente idéer til scener. Den helhetlige stilismen i filmen er ikke et sammentreff altså.

6. The Fountain

"The Fountain" er en sjelereise av de helt sjeldne. Man blir dratt inn i en vakker og melankolsk verden på søken etter befrielse fra dødens tyranni, og mye av det som bidrar til dette er den glimrende musikken som følger med. Clint Mansell er komponisten bak det hele og har fått med seg The Kronos Quartet og Mogwai. Hans mest kjente stykke er den sørgelige og gripende strykermelodien Lux Aeterna fra "Requiem for a Dream", som senere har blitt brukt i utallige trailere og liknende. I "The Fountain" blomstrer denne stilen som aldri før.

Piano og strykere dominerer lydbildet, og mottar støtte fra spennende varianter av slagverk, gitar og diverse andre instrumenter. Albumet er stappfullt med gripende melodier og et drømmeaktig landskap som får lytteren til å gi seg hen, også utenfor filmen. Det er sjelden at et lydspor fungerer som et selvstendig album, man kan bare se på Mansells bidrag til "Requiem for a Dream". Musikken passer utmerket til filmen, men ikke blir like god på egenhånd. At musikken i "The Fountain" rører en så voldsomt selv utenfor filmens rammer, er en av grunnene til at den scorer såpass høyt. Vakkert, trist og gripende.

5. Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

Regissør Jean-Pierre Jeunet hadde egentlig tenkt å bruke Michael Nyman til å komponere musikken til denne filmen, men ombestemte seg da han en dag fikk høre en låt av den franske musikeren Yann Tiersen på radio. Jeunet kontaktet Tiersen og fikk plukke fritt fra de tre første albumene hans, og samtidig overtalt ham til å komponere ny musikk til filmen. Resultatet ble et av de mest spesielle og stemningsskapende soundtrackene i nyere filmhistorie.

For aldri før har piano, trekkspill og xylofon hørt så bra ut, og sammen med bildene og historien er det som å se tre biter av et puslespill på magisk vis finne sammen. Melankolien og lengselen i melodiene underbygger den nydelige kjærlighetshistorien, og samtidig er komposisjonene så sterke at de også er verdt utallige gjennomlyttinger for seg selv.

At Jeunet valgte Tiersen fremfor Nyman til denne filmen, er det nok få som har angret på i ettertid.

4. O Brother, Where Art Thou?

Homers episke dikt "Odysseen", som her med stø hånd ble gjort om til film av fra brødrene Joel og Ethan Coen, bærer et av de best integrerte soundtrackene i senere filmhistorisk tid på sine skuldre. Country og bluegrass ispedd gospel utgjør tilsammen et minneverdig soundtrack satt i stil til filmens tidsmessige plassering i 30-tallets depresjon over dammen.

Med seg på laget er velklingende navn som Alison Krauss, Gillian Welch, Dan Tyminski og The Fairfield Four, for å nevne noen. Fra den spinkle Big Rock Candy Mountain til den evigunge klassiker Man of Constant Sorrow – i fire forskjellige versjoner – møtes vi med musikk som er tidsriktig til filmen og samtidig på et høyt musikalsk nivå. Slenger vi med at albumet faktisk vant Grammy for årets album og solgte til åtte ganger platina så er det ingen grunn til å stusse over at vi gir "O Brother, Where Art Thou?" en god plassering på vår liste.

3. Gudfaren

Filmen som anses å være historiens beste, det kjente mafiadramaet Gudfaren, hadde neppe blitt halvparten så intenst, følelsesmessig eller interessant uten Nino Rota’s fiolingnikkende lydspor. Hvem skulle tro at stemningen fra de italienske bakgatene kunne sys inn i musikken på en slik mesterlig måte?

Gudfaren-musikken er herlig minimalistisk, ofte er det kun to eller tre instrumenter på hver låt, noe som gjør det hele enda mer imponerende, med tanke på den mengden følelser som dette albumet inneholder. Med én gang man trykker play dagdrømmer man om halvfete menn i sort dress og hevnepregede oppgjør av høyeste rang. Bruken av trompet er spennende, og fungerer glimrende sammen med Rotas romantiske fiolin. Dette italienske mesterverket plasserer seg bestemt på vår toppliste.

2. Once Upon a Time in the West

Filmmusikkens maestro Ennio Morricone bidro med sine komposisjonskunnskaper da Sergio Leone lagde sin store klassiker "Once Upon a Time in the West". Filmen har blitt løftet frem som den kanskje ultimate hevnerfortellingen, og dette er da også noe av det Morricone løfter frem i sin musikk. Likevel er det mye mer å bite seg merke i, ikke minst fordi filmen består av flere menneskeskjebner som alle trenger en musikalsk følgesvenn.

Strykere og vokal forteller behagelig historien om den sterke kvinnen Jill McBain, som ikke bøyer seg for møkkete revolvermenn og verdig trosser tilværelsen. Mest kjent er dog unektelig munnspillmelodien. Som et åpent, og ikke rent lite psykedelisk, sår lar Morricone melodien tirre øregangene. Der huker den seg fast og øker i intensitet samtidig som flere instrumenter melder sin ankomst. Slik blir stykket stadig mer intenst og gripende, og lik revolvmenne som står overfor hverandre venter vi på en forløsning, med spenning og angst. Og så, når spenningen når sitt klimaks tones det nervepirrende aspektet ned og erstattes av en ny seiersrik høydare. Slik skal hevnen fullbyrdes, i alle fall musikalsk.

1. 1492: Erobringen av Paradis

Den universelle greske komponisten Evangelos Odysseas Papathanassiou, bedre kjent under artistnavnet Vangelis, er mannen bak flere av de mest kjente filmmusikktemaene i historien, blant annet Chariots of Fire og Blade Runner. Det er blitt et fenomen at Vangelis’s musikk er mye mer kjent enn filmen de er blitt komponert for, noe som også er tilfellet med hans desidert mest kjente verk, 1492: Conquest of Paradise.

Et mørkt, majestetisk kor synger ut storslåtte latinske hymner i takt med strykere og trommer. En mystisk rytme sniker seg gjennom hele tittelsporet, og stemningen er intens. Vangelis introduserer oss for både synth og orgel, i tillegg til varsomt pianospill. Måten de forskjellige instrumentene harmonerer i en symfoni av følelser og dynamikk har for alltid udødeliggjort musikken. Sangen Erobringen av Paradis ble brukt som kjenningsmelodi i blant annet Sydney-OL, og har virkelig satt sitt spor i samfunnet.

Uenig i lista vår? Del dine meninger i diskusjonstråden.

Forslag til andre topplister? Send oss en e-post.